Hvordan får du tida til å gå?

Traff en tidligere kollega en dag – pensjonist om noen måneder. Langt yrkesliv, ledende jobb, stort ansvar, høyt tempo – i mange tiår:

Hvordan får du tida til å gå Finn, uten jobb?

Jeg så det med en gang – han mente alvor. Siste arbeidsdag nærmet seg – spørsmålet var blitt eksistensielt. 

Jeg har registrert at nybakte pensjonister gjerne liker å fortelle om alt de har å gjøre.
OK da! Jeg er ofte slik jeg også. Må bare erkjenne det.

Du vet, når du treffer en du ikke har sett på ei stund og du forteller at du er blitt pensjonist, og så starter du på lista over alt du har å gjøre: Ungene skal ha hjelp, barnebarna krever sitt, bikkja skal på tur, kona må luftes…. Alt dette, og mere til, lekser du opp for tilhøreren, uten at han har bedt om å få høre det. Mest sannsynlig er han ikke interessert en gang.

Nå er det jo flott at man har mye å gjøre. Men denne impulsen jeg kjenner, til å fortelle om det, før noen har spurt?
Er det for å rettferdiggjøre at jeg faktisk ikke gjør så mye som før? Er det for å overbevise omgivelsene at jeg ikke er blitt overflødig? At jeg har det bra? At jeg faktisk har det helt fantastisk?

Eller er det for å overbevise meg selv?

Det siste er muligens en ubehagelig, men ikke desto mindre, interessant tanke:
Har jeg behov for å overbevise meg selv om at jeg har det veldig bra? Hvor kommer i tilfelle det behovet fra? Er det et tegn på at jeg egentlig ikke er så happy med det nye livet?
Skjuler det seg en sorg et sted? En sorg over å ikke være i jobb, ikke å tilhøre fellesskapet der lenger? Eller en sorg over å bli eldre? 

For ærlig talt – det ligger er en potensiell sorg i det at man ikke lenger skal gjøre det man har gjort gjennom hele yrkeslivet. Det er riktignok godt å slippe å stå opp klokka seks for å gå på jobb. Men noen ganger er det kanskje et lite savn også? Hva gjør kollegaene i dag? Hvordan går det med den og den saken?

Noen blir kanskje provosert når de leser dette. Mange er jo så inderlig lei av jobben, eller så slitne, at de ikke har savnet den en dag etter at de endelig fikk slutte.

Men likevel – mange forteller at de føler på savnet og vemodet, sorgen over det som er slutt.

Jeg har tro på at det er sunt å være ærlig, både mot seg selv og andre. Det er greit å kjenne på de tankene og følelsene som faktisk er der, enten man forbereder avslutningen av arbeidslivet, eller man allerede er blitt pensjonist. Kjenne på både de gode følelsene, og dem man er mer usikker på.

Ble dette veldig deprimerende? Det var i så fall ikke meningen. Jeg har det veldig bra, og ønsker meg ikke tilbake.
Samtidig ser jeg at grunnlaget for å ha det bra nå, er å finne ut hva man vil, og hva man kan fylle dagene med.

Og det er vel egentlig så enkelt som det. De nye dagene representerer muligheter som jeg aldri har hatt før. Jeg bestemmer tida selv. Jeg bestemmer tempoet selv. Og jeg bestemmer meg for hva jeg vil fylle dem med.
Det må da være et godt utgangspunkt for et godt liv!