Farvel til hytta

Blir du med på en biltur nordover gjennom Gudbrandsdalen, til Ålesund? Kanskje med et stopp undervegs? Det er ei historie der.

Gudbrandsdalen, den begynner ved Lillehammer og strekker seg nordvestover til Lesjaskogsvatn. 230 km gjennom et landskap som endrer seg etter hvert som vi kjører nordover.

Spør en sunnmøring hvor mange ganger han har kjørt Gudbrandsdalen. Det vet han neppe.
Gudbrandsdalen er transportetappen for oss her i vest. Men den er mer enn det. Den er forbindelsen til resten av verden, forbindelsen til Østlandet, til utlandet, til ferier, til opplevelser. Og den er vegen hjemover igjen fra tur. Tilbake til Vestlandet.
Reiser du med bil eller tog er det Gudbrandsdalen som gjelder. Jeg tror jeg kan store deler av vegen utenat.

Men nå kjører vi altså nordover fra Lillehammer. Til å begynne med er vi omgitt av bratte åssider, av og til med glimt av fjellene bak. Bygder i dalbunnen, fjellgårder i bratte lier.
Vegkroer som all vi vestpå kan navnet på. Hvor mange middager har det for eksempel blitt hos Sinclair på Vinstra?

Forbi Vinstra er vi snart på Otta. Litt nord for sentrum her, forbi Selsverket, blir dalen ekstra trang. Vegen nærmest hogd ut som ei hylle i fjellet, med elva i juvet nedenfor. Men så vider landskapet seg ut og vi ser bygda Dovre med bakkene opp mot Dombås.

Dombås er et knutepunkt. Et skilt peker nordover, over Dovrefjell. I juni hvert år kommer det hundrevis av syklister ned bakkene her. Da er det sykkelløp Trondheim – Oslo.

Men følger vi skiltet mot Ålesund, videre mot nordvest, endrer landskapet seg. Dalbunnen ligger åpen mellom fjellviddene. Gårdsbruk og åkrer langs elva.

Snart er vi i fjellkommunen Lesja, den nordligste kommunen i Gudbrandsdalen, med Lesja, Lora, Lesjaverk, Lesjaskog, Bjorli – noen av dem med preg av å være små bygdesenter.

Ett av disse stedene merker du imidlertid bare som en 2 – 3 hundre meter lang vegstrekning der et skilt med 60 kilometers fartsgrense varsler om mulig bebyggelse.

Coop Extra, en rasteplass, ladestasjon for el-bil på høyre side. Jernbanestasjonen og en rasteplass med et par benker og bord på den andre.

Vi er kommet til Lesjaverk.

Det tar bare noen sekund å kjøre forbi. De aller fleste gjør det, kjører forbi. Det føles unødvendig langsomt å kjøre i 60.

Men her bremser vi ned, og fra nordenden av vegstrekninga, rett forbi butikken, svinger vi til høyre, på den smale sidevegen, opp bakkene. Det er en historie her, et minne.

Vegen snor seg gjennom furuskogen. Noen bratte kneiker som kan være leie vinterstid og i teleløsningen i påska, noen krappe svinger. Over den lille steinbroa som ble vasket vekk i snøsmeltinga et år.

Jeg er kjent her og det betyr noe spesielt å få kjøre opp disse bakkene igjen.

Om sommeren møter vi gjerne sau og krøtter. Kjør forsiktig. Sauene er late i sola, flytter seg uvillig. Vi kan også møte en traktor eller to. Vegen er smal, vi må være forberedt på å rygge til nærmeste møteplas.

Lenger oppe flater vegen ut og vi får utsikt utover dalen, til vannet nedenfor, til skogkledde lier.

Det er stille her oppe, Er det sommer, kan vi høre sauebjellene. Kanskje breker et lam som ikke finner igjen resten av familien. Kanskje er det ei sauemor som roper på ungene.

Bekken sildrer ned fra høyfjellet. Sommervinden får bladene til å rasle. I perioder uten regn kan bekken bli tørr. Men etter noen regnbyger er den i gang igjen.

Vi hører trafikken nede i dalen, fjernt. På stille sommerkvelder kan vi følge hver bil, som en svak sus på veg sydover eller nordover.

Det er 167 kilometer herifra og til Ålesund. Først ned igjen den svingete vegen. Er det en sommerkveld, risikerer vi at sau har lagt seg til for kvelden, midt på vegen, eller i vegkanten. Det er greit å gi seg god tid.

Nede på hovedvegen tar vi til høyre, nordvestover. Vi passerer først Lesjaskog, så Bjorli. før vegen går bratt fra vidda og ned i Romsdalen. Vi kommer til Åndalsnes, og så følger vi Romsdalsfjorden utover mot Vestnes, over Ørskogfjellet til Sjøholt. Da er vi på Sunnmøre og snart er vi i Ålesund.

Vi hadde kjørt vegen mellom Ålesund og hytta på Lesjaverk så mange ganger de siste 32 årene. I all slags vær, på all slags føre. Bilen pakket med ski og varme klær i vinter- og påskeferier. Annen og lettere bagasje sommerstid. Vi forbandt vegen mot Lesjaverk med ferie, fritid. Prata i bilen, hørte radio, spilte musikk.

På vegen tilbake til Ålesund snakket vi gjerne om hvor fint vi hadde hatt det, også denne gangen. Om fjellturene, sykkelturene, de stille kveldene foran peisen. Ofte hadde vi planlagt neste besøk allerede før vi var kommet ned til hovedvegen.

Men denne søndagsettermiddagen i juli var det stille i bilen.

Pappa kjøpte hytta her oppe i 1984, da var den allerede 10 år gammel. En typisk norsk hytte fra 70-tallet. Brunt tømmer, smårutete vindu. Ikke noe luksus. To soverom med akkurat plass til en seng ved hver vegg. Da kunne døra åpnes mellom sengene. Stue og kjøkken. Plass til et lite bad under forlengelsen av taket mot nord. Over soverommene – en hems med plass til ryggsekker og diverse. Kunne i nødsfall gi ekstra soveplass til gjester.

Hytta ble familiens samlingspunkt. Unger, foreldre, besteforeldre, venner. Brettspill og bøker. Vedlikehold, utvidelser, nye uteplasser, vedhogst, snømåking, bærplukking. Et sted å komme tilbake til gjennom mange år.

I mitt digitale bildearkiv har jeg 900 foto merket «Hytta», i tillegg til
alle dem som måtte ligge rundt på diverse andre harddisker og minnepinner, og alle bilder i familiens mange fotoalbumer. Jeg håper du skjønner hvor mye hytta har betydd for oss, et sted for minner og gode opplevelser.

Men denne søndagsettermiddagen, når vi gikk ned stien til porten, sto det nye eiere igjen på verandaen og vinket til oss. Fra nå av var hytta deres.
Vi hadde ikke lenger noen grunn til å stoppe på Lesjaverk.

Det var ikke noe drastisk i avgjørelsen om å selge. Over år hadde vi brukt hytta mindre og mindre. Pappa som hadde kjøpt den, var borte. Mamma var ikke lenger i stand til å benytte den, det var flere år siden vi overtok. Vi hadde snakket om å selge lenge, og når vi flytta i leilighet utenfor byen, omgitt av fjord og fjell, med like fine turmuligheter som på hytta, føltes det etter hvert unødvendig å kjøre to og en halv time hver veg for å komme til fjells. Vi hadde jo alt sammen rett utenfor den nye stuedøra. Dessuten hadde ønsket om å slippe vedlikehlodspliktene blitt sterkere og sterkere. Vi var kommet til en ny fase i livet. Vi ville bruke tida på andre ting.

Mange har lurt på hvorfor vi solgte hytta ved inngangen til pensjonsalderen. «Det er jo nå dere kan bruke hytta så mye dere vil,» hører vi ofte. Det er nok rett for noen, og mange av våre kjente gjør nettopp det – bruker hytta mer enn noen gang. Men vi var innerst inne lei av å ha bundet opp så mye tid til vedlikehold av enebolig med hage og stell av hytta. Så vi endte opp med å selge begge deler og flytte i ny leilighet ved sjøen i en Sunnmørsfjord, 20 min. fra Ålesund. Og bare for å si det du kanskje lurer på: Vi har ikke angret på avgjørelsen.

Men tilbake til denne spesielle søndagen.

Ingen av oss sa noe, vi kjempa nok med tårer og klump i halsen begge to, der vi gikk stien ned til porten, for siste gang. Det er ubegripelig hvor mange minner som ligger langs en slik sti, når du vet at du ikke skal gå den flere ganger. Hver stein og hver tue. Hver liten busk, blåbærlyngen vår.

Lyden når du lukker porten. Sauebjellene, alle sommerlydene som er blitt en del av familiens kollektive hukommelse gjennom 32 somre…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

restlessjo

Roaming, at home and abroad

Danny Gregory

Inspiration for creative folks like you.

Hverdagenformeg

Min hverdag i ord og bilder

See Norway - Se Norge

'Nature' looks best in large doses !

GAMMELPOP

FOR ALLE SOM LIKER 60- OG 70-TALLETS POP OG ROCK

BREVITY's Nonfiction Blog

(Somewhat) Daily News from the World of Literary Nonfiction

Kjære folk

Karen-Margrethe Erlandsrud - Hverdagsblogger med blandingsblogg

AKTIV OVER 50

SLANK og SUNN med TRENING og KOSTHOLD livet ut

Suebob's Red Stapler

On the road with Gladis

Discover

A daily selection of the best content published on WordPress, collected for you by humans who love to read.

Forskningskommunikasjon

Audun Farbrot om kommunikasjon av fag og forskning

aspergerinformator

en opplysningsblogg om Asperger syndrom

Voksen dame

En side for damer 60+

%d bloggere like this: