Opphør av arbeidsforhold – bakvegen ut av arbeidslivet?

Den yrkesaktive delen av livet har en sluttdato for oss alle. Noen gleder seg til den, andre gruer seg. Men uansett – vi ønsker å styre avslutningen selv, sette en dato og planlegge ut fra den.

Når helsa sier stopp – vegen ut av arbeidslivet

Men ikke alle får mulighet til å avslutte yrkeskarrieren slik. Sviktende helse kan ta over styringen. Det blir sykemeldinger, medisinsk behandling, forsøk på tilrettelegging, avklaring – men man finner ingen løsning i forhold til jobben. Til slutt blir kombinasjonen av sykdom og nedsatt arbeidsevne et endelig hinder for å komme tilbake.

I jobben min møtte jeg mange som var i denne prosessen, og hver enkelt hadde sin historie å fortelle.

Jeg tenker spesielt på dem som beskrev det slik: En helt vanlig dag spaserte de ut fra jobb på veg til en fastlegetime. De sa ikke adjø til noen. De visste ikke at dette skulle bli siste arbeidsdag. Men legen sykmeldte, sykmeldinga gikk til maksdato uten at man var blitt friskere, og man havnet i avklaring. Til slutt satt man der med 100% varig nedsatt arbeidsevne og en avsluttet yrkeskarriere, kanskje mange år før man hadde planlagt det.

Bakvegen ut av arbeidslivet

Enkelte kalte dette å gå bakvegen ut av arbeidslivet. De mistet kontakten med arbeidsplassen, arbeidsgiver og kollegaer. Arbeidsgiver gjennomførte den lovpålagte oppfølgingen med dialogmøter, vurdering av tilrettelegging o.s.v. Men utover dette hørte de aldri noe. De følte seg glemt. Det hele endte kanskje bare med et formelt brev fra arbeidsgiver som slo fast realitetene, at helsesituasjonen, medisinsk behandling og avklaring hadde vist at det ikke var mulig å fortsette i jobben. Arbeisforholdet ble avsluttet.

Å markere overgangene livet

En slik opplevelse er vanskelig av flere grunner. Man kan få tanker om ikke å være brukbar lenger, det er i seg selv krevende.
Det ble også vanskeligere, fortalte mange, fordi de aldri fikk markert avslutningen av arbeidsforholdet, hverken overfor arbeidsgiver eller kollegaer. Man mistet bare kontakten, fikk aldri sagt adjø. Det hele endte opp med ensomme og usikre måneder eller år uten kontakt med andre enn helsevesenet og NAV samt noen lovpålagte oppfølgingsmøter med arbeidsgiver.

Det er viktig å markere overgangene i livet. Konfirmasjon, bryllup, bursdager, begravelser – rituelle handlinger som både avslutter en periode i livet og starter en ny. Noen overganger er gode og positive. Andre er det ikke. Men uansett gir disse markeringene oss verktøy til å bearbeide den prosessen som levd liv representerer.

En avslutningsmarkering på jobben fungerer også som en slik rituell handling. Den gir oss mulighet til å avslutte et kapittel i livet, og starte på et nytt. Og fraværet av en slik markering kan gjøre overgangen mer ensom og vanskelig.

Mange opplevde at det aldri ble en slik markering. Ikke at de forventet noen stor tilstelning. Men det ble aldri satt et endelig punktum, hverken overfor jobben, kollegaene eller overfor arbeidstageren selv.

Dt er selvsagt forskjell på arbeidsgivere. Jeg for min del var blant de heldige, med en flott arbeidsgiver og flotte kollegaer – gode støtter hele vegen. Og med en hyggelig avslutningsmarkering ble det enklere å sette punktum for den livsfasen.

Jeg tror at nettopp det, å få markert avslutningen av en livsfase, gjør det lettere å gå videre, inn i en ny.
Når arbeidsforholdet avsluttes slik, slipper du å gå bakvegen ut av arbeidslivet Du legger noe bak deg – stenger en dør og åpner en annen. Det frigjør energi og tanker til å fokusere på dagen i dag og dagene som kommer.

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har erfaringer om dette.