Nostalgi – bare for gamlinger?

«Jeg gleder meg over nye opplevelser, over unge, entusiastiske kolleger og nye erfaringer, men det er blitt viktigere enn noensinne å holde fast i mennesker jeg har kjent lenge, som jeg elsker og setter pris på, musikk som bringer tilbake minner, litteratur som snakker til meg. Sommeren 2018 gjestet 71 år gamle musiker og pønkpoet Patti Smith Øyafestivalen i Oslo. Jeg bet meg merke i hva hun sa i et intervju: «Om jeg finner nye ting som gleder meg, utforsker jeg det gjerne, men jeg har en tendens til å like det jeg alltid har likt, som John Coltrane og Jimi Hendrix og de gamle, franske klassikerne.» Ja, slik er det. Vi trekkes mot det vi har elsket, ikke fordi vi har stoppet opp i vår utvikling, men fordi det er der vi har hjertet vårt».

(Sissel Gran: «Inni er vi alltid unge»)

Hver gang jeg hører de første tonene av Sloop John B med Beach Boys, er jeg tilbake på Sjong Seter på Lesja. Det er varm sommer, det er lyd av sau og geit, fluene surrer i solveggen og Sjongsvatn er speilblankt. Jeg er 14 år, har fått transistorradio. Familien har leid et sel på setra denne sommeren. Vi ferierer sammen med onkel og tante.

Og i Ti i skuddet spiller de Sloop John B.

Hver eneste gang jeg hører den, selv nå 53 år (!) etterpå, er jeg tilbake i sola på setra så fort jeg hører den første lange tonen i introen.

Nostalgi – bare for gamlinger?

Tidligere tenkte jeg at nostalgi var en flukt for gamle mennesker. En flukt fra alderdommens virkelighet, tilbake til barndom og ungdom. En flukt fra alt nytt og moderne som de ikke forsto og dermed ikke likte. Men inntil vi kom dit, tenkte jeg, fornyet vi oss alltid, vi la det gamle bak oss og tok imot alt det nye med åpne armer.
Særlig!

Jeg registrerte ikke som 30-åring at favorittmusikken min fortsatt hadde røtter i tida før jeg ble 20.

Som 40-åring valgte jeg muligens å overse det – at favorittmusikken fortsatt var den samme.

Men 50-åringen begynte å lukte lunta….

Gjennom et langt musikerliv har det vært spennende, kjekt og nødvendig å forholde seg til stadig ny musikk og skiftende stilarter.

Men mitt musikalske jeg, for å si det litt selvhøytidelig, har vært musikken jeg ble kjent med på 60- og 70-tallet.
Dette gjelder også mer tidløse musikkformer som klassisk og jazz. Den musikken jeg lærte å kjenne i ungdommen har hatt en spesiell plass hos meg hele tiden siden.

Det betyr ikke at det ikke blir laget god musikk lenger, selv om vi gamliser av og til kan finne på å si akkurat det, når vi tror at ingen hører oss.
Men det handler om hvor vi har hjertet vårt, for å sitere Sissel Gran.

Nostalgi gjelder ikke bare musikk

Med jevne mellomrom leser jeg boka «Tre kamerater» av Erich Maria Remarque. Eksemplaret mitt er så slitt at det henger knapt sammen. Men en gang, tidlig på 70-tallet, leste jeg denne skildringen av vennskap og kjærlighet i 20-tallets Tyskland, og den traff ett eller annet i meg, noe som det er godt å vende tilbake til.

Nostalgi hele livet

Gjennom hele livet har jeg båret på denne gutten innvendig. Han er ofte forundret over hvordan han har havna her, i denne aldrende mannen. Han lurer på hva som har skjedd. Men han henger med, og han er fortsatt meg – selv om det ikke lenger viser utapå.

Nostalgi eller skapnostalgi?

Vi er nostalgikere gjennom hele livet. Kanskje skapnostalgikere til å begynne med, men etter hvert våger vi å stå fram.
Det er spennende å leve – det er spennende å se utvikling, men jeg skammer meg ikke når jeg fortsatt henter inspirasjon der hjertet mitt er og har vært gjennom livet.