Så lenge helsa holder?

Mandag 3. september 2018, kl. 19:30. Dugnaden på sameiet er ferdig. Kona har satt pizzaen i ovnen. Jeg småløper ned trappa i blokka for å rydde bort utstyret jeg har brukt. I et uoppmerksomt øyeblikk tråkker jeg ytterst på trappetrinnet med de våte støvlene, begge bena sklir. Jeg ser dem foran meg, i løse lufta, mens jeg faller baklengs, i fritt fall. Glemte å holde meg fast i gelenderet. I et lite sekund tenker jeg at «Nå brekker du ryggen». Så treffer 85 kg mannfolk kanten på trappetrinnet. I en ubevisst reflex har jeg krummet ryggen i fallet, for å beskytte hodet – derfor er det ryggraden som treffer kanten på trappetrinnet først.

Livet er godt å leve sier vi og tenker på alt rundt oss som gjør at det oppleves slik. Det kan være en god jobb, trygg økonomi, god helse, en elsket livsledsager, familie, en solskinnsdag, tanke på ferien som nærmer seg, you name it.

Vi er så forskjellige. Men i hvert menneskeliv finnes det ønsker og drømmer om et godt liv.

Vi søker rammer som gir trygghet, forutsigbarhet, følelse av kontroll. Viktige rammer – i tråd med den enkeltes behov for trygghet. Vi prioriterer i livet for å skape dem: Utdanning, økonomisk planlegging, kjøp av bolig, jobber vi søker på og kanskje får, god og meningsfull fritid, trening, sunn livsførsel, kanskje valg av livsledsager, og mye mer.

Når de gode tingene i livet spiller sammen, når vi føler at vi har kontrollen tenker vi – Livet er godt å leve.

Jeg brakk ryggen den kvelden i trappa. CT-bildene viste 5 brudd pluss ett ribbeinsbrudd. Men jeg hadde flaks – ryggen holdt likevel, så vidt. De livsviktige nervene fra hjerna til resten av kroppen ble ikke ødelagt, ble ikke revet over. Legene fortalte i ettertid at bruddene var millimeter fra å gjøre meg lam, med resten av livet i rullestol.

Sånt gjør inntrykk. Gjennom månedene med korsett, smertestillende, trening, fram til at ryggen begynte å fungere normalt igjen – det ble rikelig tid til å gruble.

Hva er et godt liv? Hva hvis livet hadde blitt snudd helt på hodet den kvelden? Hvis jeg aldri mer hadde kunnet gå selv? Hvis jeg hadde blitt avhengig av hjelp for resten av livet? Hva hvis hodet hadde truffet trappa først? Sånt skjer jo.

Jeg visste det fra før – at livet og de gode rammene rundt det er skjøre greier. Men at det var så skjørt?

Mennesker med sykdom og nedsatt funksjonsevne har gode og meningsfulle liv. Det vet jeg fordi de selv sier det. Og de viser det i praksis.

Men min verden ble truet den kvelden i trappa. Mine forestillinger og forventninger om livet videre var plutselig lite verdt, egentlig meningsløse – jeg mistet kontrollen.

Nå skal jeg ikke ramse opp ting som kan gå galt i et menneskeliv, ting som kan snu livet på hodet både for en selv og andre. Det å leve er en risikosport og i visshet om det skal vi likevel skape gode liv.

Men i ettertid er det to tanker som stadig kommer tilbake.

Den ene er en ydmyk takknemlighet hver morgen.
At jeg fortsatt kan stå opp og gå selv. For eksempel ut på kjøkkenet og sette over kaffe til kona og meg.
At jeg nå, når våren kom, kunne følge henne i fjellet igjen, som før.
Gjennom en lang og tøff høst tenkte jeg ofte at jeg hadde gått min siste fjelltur.

Det andre er et spørsmål: Er mitt gode liv bare gyldig så lenge helsa holder? Så lenge alt fungerer? Så lenge jeg selv har kontrollen? Så lenge sola skinner?
For det er jo det jeg ofte svarer når folk spør hvordan det er å være pensjonist: «Joda, veldig bra…. Så lenge helsa holder….»