Mellom fortid og framtid

Når seniorer skriver om det å bli eldre, f. eks. i mange av bloggene som finnes rundt dette, er det to tematyper som skiller seg ut, tenker jeg. To ytterpunkt?

På den ene sida forteller vi gjerne om hvor flott det er å bli eldre, å bli pensjonister. Om friheten, om hvor spreke vi fortsatt er, om treninga, fjellturene, om reisene våre, om alt vi fyller dagene med, venner, hobbyene, barna, barnebarna. Alt det som skaper de gode dagene.På den andre sida har vi usikkerheten og sårheten – vissheten om hva alderdom også handler om. Om livet som er skjørt, om alt som kan tapes, helse, relasjoner, selvbestemmelse – ja til og med det som vi vet skal tapes til slutt – selve livet.

Erkjennelsen av livets realiteter blir mer påtrengende med årene. Tanker som ble skjøvet bort i tidligere aktive og travle år, ber om økt oppmerksomhet. Det er vanskeligere enn før å late som at de ikke finnes.

Og jeg tenker at ja – det er mellom disse ytterpunktene vi lever. Det er her vi finner dagen i dag. Det er bare akkurat her og nå vi med sikkerhet kan leve.

Skal tro om det ikke er best for helsa å leve livet i riktig rekkefølge, leve dagen i dag og ta de kommende etter hvert som de gjør nettopp det – kommer?