Hver alder gir et eget utsiktspunkt, både på livet som ligger bak og på det som ligger foran.
Synet på nåtid, fortid og framtid endrer seg med skiftende livsfaser. Det er det verdt å reflektere over. Hva så vi og hva tenkte vi i tidligere faser? Og hva ser og tenker vi fra dagens utsiktspunkt?
Jeg kan gjerne fortape meg i minner. Både i tankene eller når jeg fysisk er tilbake der minnene oppsto. Det gjør meg godt. Men det kan også bli et melankolsk sted for dyrking av det som var, og som ikke kommer tilbake. Det kan skygge for dagens muligheter.
Det blir et spørsmål om hvor jeg har sentrum i livet, etter hvert som jeg lever det. Ligger det i fortida? Eller i fremtida? Eller er det her og nå?
finn@livetlever.com